Italia har så mange ikoniske steder at det er lett å tro man “må” se dem alle: Colosseum, Venezia, Pisa, Amalfi. Men det er i de mindre kjente byene og landskapene du virkelig får kjenne på det autentiske Italia. Her er noen av mine favoritter, steder jeg har oppdaget når jeg har latt guideboken ligge og heller fulgt små skilt på landeveien eller tips fra lokale.
Nord-Italia uten storbykaos
Mantova, Lombardia
Mens Milano drukner i trafikk og turister, ligger Mantova stille og vakker ved tre innsjøer. Byen er kjent for renessansepalassene sine og en rolig atmosfære der du kan vandre gjennom brosteinsgater uten å måtte vike for hundre selfiestenger. Jeg fant en liten kafé her som serverte sbrisolona – en sprø mandelkake – og eieren insisterte på at jeg måtte dyppe den i vin for “ekte smak”.
Bassano del Grappa, Veneto
I stedet for å kjempe om plass på Rialtobroen i Venezia, kan du stå på den historiske Ponte Vecchio i Bassano del Grappa med utsikt mot Alpene. Her er det nesten bare italienere, og små vinbarer tilbyr cicchetti (småretter) og grappa rett fra destilleriet. Byen er et perfekt utgangspunkt for fjellturer eller sykkelturer langs Brenta-elven.
Friuli-Venezia Giulia
Denne regionen, klemt mellom Slovenia og Østerrike, har alt: vinmarker, Adriaterhavskyst, fjell og små middelalderbyer. Cividale del Friuli ble et av mine favorittsteder – små torg, en eldgammel djevelbro og vinprodusenter som inviterer inn for smaksprøver helt uten press.
Sentrale Italia uten masseturisme
Orvieto, Umbria
Orvieto troner på toppen av en vulkansk klippe med en katedral som tar pusten fra deg. Turistene er der, men de fleste kommer på dagstur og drar raskt videre. Jeg ble over natten, og opplevde en helt annen ro når kvelden kom og byens lys glødet over vinmarkene.
Civita di Bagnoregio, Lazio
Kjent som “byen som dør” fordi erosjon spiser seg inn på klippen den står på. For å komme hit må du gå over en lang gangbro, og når du først er der, føles det som å være i en tidskapsel. Ingen biler, bare stille gater og utsikt som får deg til å miste pusten litt.
Le Marche
Denne regionen minner meg om Toscana for 30 år siden – bølgende åser, små landsbyer og vinmarker, men nesten uten turistbusser. Urbino er et høydepunkt: en universitetsby full av historie, kunst og kaféer hvor studentene spiller sjakk til sent på kvelden.
Sør-Italia med lavere skuldre
Matera, Basilicata
Matera har fått mer oppmerksomhet de siste årene, men den er fortsatt roligere enn for eksempel Amalfi. De gamle grotteboligene, Sassi, er som et levende museum. Jeg bodde på et lite gjestehus hugget ut i stein, og det føltes som å reise flere hundre år tilbake i tid.
Tropea, Calabria
I stedet for å kjempe om solsenger på Capri, kan du dra til Tropea – en liten by på en klippe med hvite strender under. Her får du fersk fisk til en brøkdel av prisen på Amalfikysten, og stemningen er langt mer avslappet. Den lokale spesialiteten er rød løk, som de til og med lager iskrem av. Tro meg, det smaker bedre enn det høres ut.
Cilento-kysten, Campania
Amalfikystens lillesøster, med like vakre klipper og hav, men mye færre folk. Små fiskelandsbyer som Acciaroli og Castellabate lever på sitt eget tempo, og du kan spise på strandrestauranter hvor dagens fangst serveres uten store menyer eller stress.
Sicilia og Sardinia uten charterfølelse
Ragusa, Sicilia
I stedet for å dra til overfylte Taormina, kan du oppleve barokkbyen Ragusa med sine trapper, smug og små piazzaer. Her fant jeg en liten trattoria som serverte cavatelli med aubergine og ricotta – den beste pastaen jeg har spist på øya.
Bosa, Sardinia
Bosa ligger ved en elv med pastellfargede hus som klatrer opp mot et gammelt slott. Byen har en avslappet kystlinje og er et fint alternativ til de mer kjente (og dyre) strendene i Costa Smeralda.
