Gjirokastër er en av de mest fascinerende byene i Albania. Den ligger sør i landet, ved foten av Gjerë-fjellene, med utsikt over Drino-dalen. Denne vakre byen er kjent som byen av stein, og det med god grunn: både hustakene og gatene er laget av grå skiferstein som gir hele byen et tidløst og nesten eventyraktig preg.
Jeg besøkte Gjirokastër første gang på en het augustdag, og selv om sola slo hardt mot steinene i gamlebyen, var det som å vandre gjennom et levende museum. Historien sitter i veggene her. Byen er på UNESCOs verdensarvliste, og du merker fort at det ikke er en tilfeldig hedersbetegnelse.
En by med dype historiske røtter
Gjirokastër har røtter tilbake til antikken, men dagens by vokste frem i osmansk tid. Den osmanske arkitekturen er godt bevart, og mange av husene i gamlebyen stammer fra 1700- og 1800-tallet. Disse karakteristiske steinhusene, ofte med tårn og trange passasjer, var både boliger og festningsverk. Flere av dem er nå åpnet som museer eller gjestehus, og det å overnatte i ett av dem gir deg en unik følelse av å være en del av historien.
En av de mest kjente bygningene er Zekate-huset, et av de best bevarte osmanske palassene i Albania. Jeg husker godt hvordan jeg stod i det øverste rommet og så utover byen, med vinduer dekket av treutskjæringer og veggene dekorert med malerier og tepper – det føltes nesten som å være med i et kostymedrama.
Gjirokastër festning – en reise i tid og utsikt
Midt i byen troner Gjirokastër festning, som ruver over gamlebyen som et slags steinslott fra en annen tid. Festningen er massiv og mørk, med mektige murer og et bredt gårdsrom som i dag brukes til konserter og festivaler, blant annet National Folk Festival, som arrangeres hvert femte år og samler folkemusikere fra hele Albania.
Festningen rommer også Gjirokastër Museum, hvor du kan lære mer om byens historie – fra den kommunistiske motstanden under andre verdenskrig til gamle våpen og uniformer. Inne i festningen finner du også et gammelt amerikansk spionfly (et Lockheed T-33), som ble skutt ned på 1950-tallet – en kuriositet fra den kalde krigen som er like absurd som fascinerende.
Utsikten fra festningen er rett og slett spektakulær. Jeg anbefaler å gå opp dit enten tidlig på morgenen eller like før solnedgang. Da kan du se hvordan Drino-dalen strekker seg sørover, og fjellene skifter farge i takt med lyset. Jeg tok en kaffe der oppe mens en lokal guide sang en gammel folkesang – et øyeblikk jeg aldri glemmer.
Gateliv, marked og lokal mat
Gjirokastër er ikke en by man haster gjennom. Her skal du rusle. De brosteinsbelagte gatene i gamlebyen snirkler seg mellom hus med sølvgrå tak og balkonger med blomster. Mange av husene huser nå små butikker som selger håndverk, tepper, olivenolje og keramikk. Jeg kjøpte med meg en håndlaget trebolle og et lite vevd teppe til under 1000 lek (ca. 110 kroner).
Bazaar-området er spesielt hyggelig. Her finner du små kaféer, bakerier og restauranter som serverer typisk søralbansk mat. Prøv retten qifqi – risboller krydret med urter, unike for Gjirokastër – eller byrek med ost og spinat. Jeg spiste middag på en familiedrevet restaurant hvor bestemor fremdeles stod på kjøkkenet. For under 1000 lek (ca. 110 kroner) fikk jeg salat, risretter, nystekt brød og en karaffel med lokal raki.
Skaldebyen til Enver Hoxha og Ismail Kadare
Gjirokastër er fødebyen til både diktatoren Enver Hoxha og den berømte forfatteren Ismail Kadare. Du kan besøke fødestedet til Hoxha, som i dag er museum, selv om mange albanere har et ambivalent forhold til arven etter kommunismen.
Kadare sitt barndomshjem er også åpent for publikum, og det er et fredelig og vakkert hus der du får innsikt i både forfatterens liv og hvordan en borgerlig albansk familie levde i mellomkrigstiden. Kadare skrev mye om Gjirokastër, ofte under dekke av metaforer og historiske liknelser for å unngå sensur. Hvis du skal lese én bok før du reiser, la det være Kronikk i stein.
Praktiske reisetips
Hvordan komme seg dit: Gjirokastër ligger omtrent tre timer fra Saranda og to timer fra Berat med bil. Hvis du kommer fra Tirana, må du regne med fem til seks timer på veien. Det går minibuss (furgon) fra flere byer, men rutetidene er uregelmessige, så spør alltid på forhånd. Leiebil gir deg større frihet og lar deg stoppe i små landsbyer underveis – og det anbefaler jeg sterkt.
Hvor bør man bo: Jeg anbefaler å bo i gamlebyen. Det finnes mange gjestehus og små hoteller, ofte drevet av familier. Jeg bodde på Stone City Hostel, et vennlig og rimelig alternativ med vakker hage og utsikt over byen. En overnatting koster rundt 2500 lek (ca. 275 kroner) for et dobbeltrom med frokost.
Beste tid å reise: Våren (april–juni) og tidlig høst (september–oktober) er perfekte. Da er været behagelig, og det er færre turister. Sommeren kan være het, med temperaturer godt over 35 grader, men det er også da byen lever mest med festivaler og folkeliv.
Valuta og priser: Albania bruker lek, og det meste er billig for norske turister. Et godt måltid med drikke koster ofte under 1200 lek (ca. 130 kroner), og inngang til attraksjoner som festningen koster rundt 400 lek (ca. 45 kroner).
Utflukter og naturopplevelser i nærheten
Hvis du har tid til å utforske området rundt, er det mye å oppleve. Bare 30 minutter unna ligger Blue Eye (Syri i Kaltër), en utrolig vakker kilde med isblått vann og mystisk dyp. Det sies at man aldri har målt bunnen – og det skjønner jeg godt når du ser hvor mørkt det blir under overflaten. Vannet er iskaldt og krystallklart, og det er lov å bade hvis du tør!
Et annet flott mål er Lunxhëri, en region med små landsbyer hvor tiden nesten har stått stille. Her møter du gjestfriheten som Albania er kjent for – jeg ble invitert inn på kaffe og hjemmelaget ost i en landsby jeg bare syklet gjennom.
En levende reise tilbake i tid
Gjirokastër er en reise gjennom både stein og historie, en by der hvert hus forteller sin egen historie, og hvor du føler deg både velkommen og nysgjerrig. Det er et perfekt sted for deg som elsker kultur, arkitektur, og den litt mer autentiske delen av Albania. Jeg reiser gjerne tilbake – og neste gang skal jeg ha mer tid til å bare sette meg i en krok med et glass vin og la historien suge meg inn.
