Det er få steder i verden hvor det å vandre gatelangs føles mer naturlig enn i Kyoto. Her er det som om byen ber deg sette ned tempoet, løfte blikket og bare la deg føre av de smale smugene, tempelets røkelse og lyden av vinden som rasler i bambushekken. Jeg har besøkt Kyoto flere ganger, og hver eneste gang snører jeg på meg gode sko og lar beina bestemme retningen. Kyoto er ikke en by du oppdager fra baksetet av en taxi – den må oppleves til fots.
Første møte med byen – en tur gjennom Gion
Gion er kanskje det mest kjente området i Kyoto, og det er her jeg alltid starter. Å rusle gjennom de gamle gatene her føles som å tre inn i en annen tid. De lave trehusene, machiya, står på rekke og rad, mange av dem huser tradisjonelle tehus og restauranter. Jeg husker første gang jeg kjente duften av kull fra en yakitori-grill som blandet seg med den søtlige røkelsen fra et tempel i nærheten. Det er en lukt jeg aldri glemmer.
Hvis du er heldig – eller tålmodig – kan du få et glimt av en ekte geiko eller maiko som smyger seg gjennom gatene på vei til kveldens avtale. De glir nærmest lydløst forbi i sine fargerike kimonoer og med hvitmalt ansikt. Et øyeblikk jeg følte meg som en statist i et historisk drama.
Små smug og overraskelser i Higashiyama
Fra Gion liker jeg å la meg trekke oppover bakkene mot Higashiyama, et område jeg aldri blir lei av. Små brosteinsgater som Ninenzaka og Sannenzaka snirkler seg forbi gamle tebutikker, håndverksboder og små spisesteder. Det er lett å la lommeboka sprekke litt her, for hvem kan vel motstå lukten av nystekt yatsuhashi – den søte, kanelduftende riskaken som er en spesialitet i Kyoto?
En av mine beste minner herfra var en tidlig vårdag da kirsebærtrærne så vidt hadde begynt å blomstre. Jeg gikk uten mål og mening, og plutselig sto jeg foran Kiyomizudera-tempelet, med utsikt over hele byen badet i et svakt rosa slør. Det var et øyeblikk som satt seg i kroppen.
Filosofens sti – en stille vandring for sjelen
Når jeg trenger en pause fra folkemengdene, trekker jeg alltid mot Filosofens sti – Tetsugaku no Michi. Denne stien følger en liten kanal som slynger seg gjennom et av Kyotos vakreste boligområder. Om våren er dette et av de beste stedene for å se kirsebærblomstringen, men selv om høsten er det magisk med lønnebladenes flammende rødfarger.
Jeg pleier å stoppe ved små templer som Honen-in eller Eikan-do underveis. De fleste turister haster videre til de store severdighetene, men for meg er det i disse rolige øyeblikkene Kyoto virkelig viser sitt hjerte. En kopp grønn te på en liten kafé langs stien gir tid til ettertanke.
Nishiki marked – byens kjøkken
En av mine største gleder i Kyoto er å spise meg gjennom byen, og da er Nishiki marked et naturlig stopp. Denne smale handlegaten strekker seg over fem kvartaler, fylt til randen av boder som selger alt fra sylta grønnsaker til fersk tofu og grillet blekksprut på pinne.
Jeg husker spesielt en gang jeg smakte på fersk yuba – soyaskinn – rett fra kjelen. Det var en liten, familieeid bod, og den eldre damen som serverte meg smilte bredt da jeg viste min begeistring. Slike møter gjør Kyoto så spesiell. Det er ikke bare maten, men menneskene som skaper magien.
Prisene her er ganske hyggelige, og du kan spise deg mett på småretter for rundt 2000 yen (140 kroner). Perfekt som en pause fra all vandringen.
Tempelets ro i sentrum – Nishi Honganji og Higashi Honganji
Midt i det moderne Kyoto, blant hoteller og kontorbygg, ruver to av de viktigste templene – Nishi Honganji og Higashi Honganji. Jeg liker å ta turen hit tidlig om morgenen når byen så vidt våkner. Den enorme treporten og de massive hallene er imponerende, men det er stillheten som gjør mest inntrykk.
En gang satt jeg på steintrappa her i morgendisen, og hørte på lyden av tre som knirket under føttene til en munk som feide gårdsplassen. Sånt setter spor.
Kyotos hemmelige bakgater
Det jeg elsker mest med å gå rundt i Kyoto er hvordan du hele tiden finner små avstikkere og skjulte skatter. En anonym smal gate kan plutselig åpne seg til en liten hage, et uventet tempel eller en lokal bar hvor du er den eneste utlendingen.
Jeg fant en gang en liten izakaya, gjemt i et smug bak Pontocho. Det var bare plass til fem-seks personer, og kokken lagde retter basert på hva han hadde fått tak i på markedet den dagen. Jeg ble sittende der en hel kveld og snakke – med mine begrensede japanske fraser – med stamgjestene, som insisterte på å spandere sake. Sånne kvelder skjer ikke om du reiser med buss.
Praktiske tips for å oppleve Kyoto til fots
Kyoto er overraskende flat og lett å gå i, men avstandene kan lure deg. Et godt råd er å velge et område eller to for dagen og virkelig utforske disse grundig, fremfor å stresse rundt. Gode sko er et must – brostein, grusveier og trapper sliter på dårlige såler.
Jeg liker å bo sentralt, gjerne i nærheten av Gion eller Kawaramachi, slik at jeg kan starte dagen rett ut døra. Mange av de tradisjonelle ryokanene ligger også i disse områdene, og en natt på tatamimatte setter prikken over i’en på en dag til fots i Kyoto.
Å vandre i Kyoto handler om å oppdage – ikke å krysse av på en liste. Byen belønner den som tar seg tid. Det er her, i møte med de små øyeblikkene, Kyoto virkelig viser sitt sanne jeg.
