Som reisende har jeg alltid sett på det å utforske nye steder som en slags kjærlighetserklæring til verden. Men ikke alle steder opplever turisme som en gave. Tvert imot har enkelte lokalsamfunn begynt å si klart ifra: nok er nok. I løpet av mine reiser de siste ti årene har jeg selv opplevd både vennlighet og varme – men også stengte dører og plakater med «Tourists go home!». Det er en vekker. Og det bør være det for alle som ønsker å reise med respekt.
Fenomenet kalles ofte «overtourism», og konsekvensene er både sosiale, økonomiske og økologiske. Når lokalbefolkningen ikke lenger har råd til å bo i egen by, eller når stiene i fjellet er nedslitt av tusenvis av føtter daglig, oppstår frustrasjon – og i enkelte tilfeller, protester.
Barcelona: en by som roper om balanse
Første gang jeg besøkte Barcelona i 2015, var det som å gå inn i en urban drøm. Gaudís arkitektur, lukten av tapas i trange smug, og lyden av bølger mot stranden. Men bak fasaden begynte misnøyen å boble. I 2017 møtte jeg en gruppe unge lokalboere i bydelen El Raval, som fortalte at leieprisene hadde skutt i været. Airbnb gjorde det umulig å finne bolig. Turistgrupper med guideflagg blokkerte nabolagets fortau.
Senere samme år ble jeg vitne til en demonstrasjon med bannere som «Barcelona is not for sale» og «Tourism kills neighborhoods». Jeg husker at jeg følte meg truffet – var jeg en del av problemet?
Barcelona har innført tiltak: regulering av nye hoteller, begrensninger for turistbusser, og strengere kontroll av korttidsutleie. Likevel er byen fortsatt en slagmark i debatten om bærekraftig turisme.
Venezia: en by som drukner i sin egen popularitet
Venezia er et kunstverk, men et kunstverk i ferd med å smuldre. På mitt andre besøk i byen, under en våt og travel maihelg, var det så fullt at vi ble stående i kø gjennom hele Markusplassen. Lokalbefolkningen har lenge protestert mot cruiseturismen. Skipene bringer tusenvis av dagsbesøkende som sjelden legger igjen penger i byen, men som setter enormt press på infrastruktur og miljø.
«Venezia er ikke Disneyland», ropte en demonstrant jeg snakket med i 2019. Jeg forsto hva han mente. Når supermarkedene skiftes ut med souvenirbutikker, og ekte hjem blir til ferieboliger, forsvinner byens sjel.
Bymyndighetene har nå innført et gebyr for dagsbesøkende og forbud mot cruiseskip i den historiske lagunen. Men for mange venezianere er det for lite, for sent.
Bali: paradiset som er i ferd med å miste balansen
Da jeg kom til Bali første gang i 2012, ble jeg umiddelbart trukket mot de grønne risterrassene og den rolige energien i Ubud. Men med årene har øya forandret seg. I Canggu er trafikken blitt så intens at scootere står i kø gjennom hele solnedgangen, og villaene skyter opp på bekostning av jordbruk og natur.
Lokale balinesere har begynt å uttrykke frustrasjon over at besøkende ikke respekterer kulturen, klær seg upassende ved templer, og oppfører seg arrogant. Flere landsbyer har begynt å sette opp plakater med regler – noen ganger på engelsk med store bokstaver, så det ikke er noen tvil.
I 2023 ble over 100 turister deportert fra Indonesia på grunn av uakseptabel oppførsel, ofte i religiøse sammenhenger. «Turister må ikke glemme at vi lever her – dette er ikke bare et postkort», sa en eldre mann jeg møtte i en landsby utenfor Ubud.
Amsterdam: en by som sier «nei» til festturisme
Amsterdam har lenge vært en magnet for alt fra kunstelskere til utdrikningslag. Men de siste årene har byens historiske sentrum fått nok. Da jeg besøkte byen i 2022, la jeg merke til store informasjonskampanjer rettet mot britiske partyturister: «Coming to Amsterdam to party? Stay away.»
Lokalbefolkningen er lei av nattestøy, urinerende menn i kanaler, og ødelagte bygårder. Byen har innført begrensninger for guidede turer i Red Light District, regulerer Airbnb, og har flyttet bordellvirksomhet ut av sentrum.
Det føles rart å oppleve en by som åpenbart er turistavhengig, samtidig som den aktivt forsøker å begrense sin egen popularitet. Men det er også modig.
Hawaii: et stjålent paradis?
Mange forbinder Hawaii med surfing, aloha og vakker natur. Men for urfolk og lokalbefolkning er det også et symbol på kolonialisme og kulturell utnyttelse. Da jeg var der i 2018, overnattet jeg hos en lokal familie i Hilo som fortalte meg om protestene mot byggingen av teleskoper på Mauna Kea – et hellig fjell. «Turisme bidrar til at vår kultur utvannes», sa de. «Vi ser turister danse hula i plastskjørt, men de kjenner ikke historien bak.»
I senere år har det vært demonstrasjoner for å beskytte natur og hellige steder. Og når ressursene svikter – som vannmangel i tørkeperioder – prioriteres ofte turistresortene over lokalbefolkningen. Det gjør vondt.
Flere lokale grupper oppfordrer nå til «piko tourism», der man besøker med respekt og forståelse. Noen steder ber turister rett og slett om å ikke komme i det hele tatt.
Rapa Nui (Påskeøya): en skjør kulturarv
På min reise til Rapa Nui, kjent for sine mystiske moai-statuer, ble jeg slått av både skjønnheten og sårbarheten. Øya er liten, og turismen har eksplodert etter hvert som stadig flere ønsker å se de berømte statuene.
Men Rapa Nui har også sine utfordringer. Avfallshåndtering er vanskelig. Infrastruktur som vann og strøm presses til det ytterste. Og mange av øyas innbyggere føler at øyas sjel er i ferd med å forsvinne i jakten på turistinntekter. I 2018 ble det innført begrensninger for hvor lenge besøkende kan oppholde seg – et tydelig signal om at øya ønsker kontroll.
Hva kan vi gjøre som reisende?
Jeg har selv vært skyldig i å reise steder uten å reflektere nok over konsekvensene. Men erfaringene mine har lært meg noe viktig: Turisme er ikke nøytralt. Det påvirker mennesker, økonomier og økosystemer – enten vi vil det eller ikke.
Derfor prøver jeg å reise annerledes:
- Jeg velger å besøke steder utenfor høysesong.
- Jeg bor gjerne hos lokale eller i små hoteller.
- Jeg unngår cruiseskip og masseturismens fotspor.
- Jeg leser meg opp på lokal kultur og følger regler og skikker.
- Jeg handler lokalt og med bevissthet.
Det handler ikke om å slutte å reise, men å reise med respekt. For når vi besøker noens hjem, bør vi oppføre oss som gjester – ikke som erobrere.
