Er det trygt å reise til Mali?

Mali. Bare navnet vekker til live bilder av gamle handelskaravaner i ørkenen, av sandfargede moskeer i Djenné, av elva Niger som bukter seg gjennom landskap fulle av historie og stolthet. Dette er landet som ga oss imperier som Mali- og Songhai-riket, byen Timbuktu – en gang verdens kunnskapssentrum – og en musikalsk arv som har inspirert artister over hele kloden. Men når vi i dag spør: «Er det trygt å reise til Mali?», må vi være brutalt ærlige: Nei, det er i 2025 ikke trygt for turister å reise til Mali.

Likevel er det viktig å forstå hvorfor situasjonen er som den er, og hvordan enkelte fortsatt reiser dit – under svært spesifikke forhold og med høy risiko.

Flagget til Mali
Flagget til Mali

Et av Vest-Afrikas vakreste – og mest utfordrende – land

Da jeg selv reiste i Mali på begynnelsen av 2000-tallet, var det et av høydepunktene i Vest-Afrika. Jeg tilbrakte tid i Bamako, hovedstaden som den gang var et kaotisk, men livlig og tryggt sted med markeder fulle av fargerike tekstiler og rytmer som strømmet fra alle hjørner. Jeg tok elvebåt nedover Niger, besøkte Mopti og Djenné – og husker hvordan jeg ble stående målløs foran verdens største leirmoské, som reiser seg som en sandkatedral midt i byen.

Men alt dette føles i dag som et fjernt ekko av et annet Mali – før sikkerhetssituasjonen begynte å forverres dramatisk.

Konflikt, jihadistopprør og ustabilt styresett

Siden 2012 har Mali vært rammet av et komplekst og dyptgående sikkerhetsproblem. Det startet med et opprør i nord av tuareg-grupper som ønsket selvstyre, men ble raskt infiltrert av islamistiske ekstremistgrupper som Al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), Ansar Dine og ISGS (den lokale IS-avdelingen).

Disse gruppene kontrollerer i dag store områder av det sentrale og nordlige Mali, og har stått bak en rekke angrep på sivile, militære mål, internasjonale organisasjoner og turister. Kidnappinger, veibomber, væpnede angrep og henrettelser har forekommet, og flere europeiske statsborgere har blitt bortført eller drept i regionen.

I tillegg har landet opplevd flere statskupp, senest i 2021, og styres i dag av en militærjunta. Samtidig har FN-styrken MINUSMA trukket seg ut, og tilstedeværelsen av russisk-støttede Wagner-grupper har forverret den allerede anspente situasjonen.

Alt dette gjør Mali til et av de mest risikofylte landene å reise til i Afrika i dag.

Norske myndigheters reiseråd

Utenriksdepartementet i Norge fraråder alle reiser til Mali, og anbefaler alle nordmenn i landet om å forlate det så snart det er praktisk mulig.

Dette gjelder hele landet, inkludert hovedstaden Bamako. Det finnes ingen norsk ambassade i Mali, og konsulær bistand vil være svært vanskelig å få dersom du havner i problemer.

Reiseforsikring gjelder som regel ikke dersom du reiser til et område UD fraråder, og du risikerer å måtte dekke alle utgifter ved sykdom, tyveri eller evakuering selv – noe som raskt kan beløpe seg til hundretusenvis av kroner.

Fortsatt interesse blant enkelte reisende

Til tross for den alvorlige situasjonen, finnes det fortsatt noen få som reiser til Mali – særlig personer med familie i landet, journalister, diplomater og forskere med tung lokalkunnskap og sikkerhetsstøtte.

Bamako, hovedstaden, har i perioder vært noe tryggere enn resten av landet, og har fortsatt livlige markeder, musikkklubber og et urbant miljø som gir glimt av det gamle Mali. Men også her har det vært angrep, blant annet på hotell og restauranter som er populære blant utlendinger.

Timbuktu, et av de mest myteomspunne stedene i verden, har vært stengt for turister i årevis. Regionen er dominert av jihadistiske grupper og anses som en av de farligste delene av landet. Samme gjelder byer som Gao, Kidal og til dels Mopti – tidligere populære reisemål, men nå åsteder for konflikt og vold.

Enkelte lokale reiseoperatører tilbyr spesialturer med væpnede eskorte og sikkerhetsprotokoller, men dette er ekstremt kostbart, og regnes fortsatt som høy risiko. I mange tilfeller er det like mye en politisk som en praktisk utfordring.

Hva slags risiko snakker vi om?

  • Kidnapping: Utlendinger har vært et mål for bortføring, ofte med løsepenger som formål. Både terrorgrupper og lokale militsgrupper står bak slike handlinger.
  • Terrorangrep: Hoteller, restauranter, regjeringsbygg og militære installasjoner har vært mål for dødelige angrep.
  • Veisperringer og veibomber: Å bevege seg utenfor byene er ekstremt risikabelt.
  • Manglende helsetjenester: Tilgangen til medisinsk hjelp er begrenset, og evakuering er komplisert.
  • Korrupsjon og vilkårlig rettspraksis: I møte med myndigheter eller militære, kan du risikere vilkårlig behandling.

Når er det likevel aktuelt å reise?

Enkelte norske og internasjonale aktører med lang erfaring i regionen – særlig innen bistand, journalistikk og forskning – har fremdeles operasjoner i Mali. Disse personene reiser med grundige sikkerhetsvurderinger, nøye logistikk og beredskapsplaner. De beveger seg sjelden uten væpnede vakter eller lokale kontaktpersoner, og selv da er risikoen høy.

Dersom du har personlig tilknytning til Mali, er det selvsagt forståelig at ønsket om å besøke slekt eller bidra til lokalsamfunn er sterkt. Men også da bør du rådføre deg med både Utenriksdepartementet og personer på bakken før du vurderer å reise.

En gang, kanskje…

For meg var Mali et av de vakreste og mest minneverdige landene jeg besøkte i Afrika. Jeg glemmer aldri hvordan de eldre i Djenné fortalte historier om reisende fra hele verden som kom for å se moskeen, høre musikken og oppleve saharaluften. Jeg husker dansene rundt bålet, smaken av te med mynte og sand under føttene. Og jeg håper, virkelig, at Mali en dag igjen kan åpne seg for verden.

Men akkurat nå – i 2025 – er tiden ikke inne. Det er for farlig. For ustabilt. For uforutsigbart. Og det tjener verken deg som reisende, eller lokalbefolkningen, at folk uten kunnskap og forberedelser utsetter seg selv for fare.

Så for oss som elsker å utforske steder med historie, kultur og sjel, må Mali – dessverre – vente. Men tro meg når jeg sier: når landet en dag igjen åpner dørene for reisende, kommer jeg til å stå først i køen. Med sandaler, sekk og åpne sanser. Klar for å høre musikken spille igjen i Bamako.