Syria er et land med dype kulturelle røtter og en historie som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Gjennom århundrene har syrere utviklet et rikt og mangfoldig tradisjonsliv som fortsatt lever i beste velgående, til tross for modernisering og politiske utfordringer. Når du besøker Syria – enten du befinner deg i de historiske kvartalene i Damaskus, i fjellandsbyene i vest eller ute på ørkenplatåene mot øst – vil du oppdage at det å forstå og respektere de lokale skikkene gir deg en helt annen dybde i reiseopplevelsen.
Jeg husker første gang jeg deltok i en bryllupsfeiring i Aleppo – jeg ble ikke bare servert overdådig mat og seremonier, men også varme smil og ekte gjestfrihet. Det var som å tre inn i en levende mosaikk av historie, stolthet og fellesskap.
Gjestfrihet – hjertet i syrisk kultur
Det første du legger merke til når du kommer til Syria, er den dype respekten for gjestfrihet. Å ta imot besøkende, enten det er familie, venner eller fremmede, regnes som en æressak. Du vil nesten garantert bli tilbudt kaffe eller te, og ofte også mat – selv om du bare stopper innom et hjem i noen minutter.
Arabisk kaffe, ofte tilsatt kardemomme, serveres i små kopper og nytes sakte. Å takke nei flere ganger er vanlig og nesten forventet, men til slutt vil du gjerne akseptere – det er en del av den høflige dansen. «Ahla w sahla,» sier verten – velkommen – og du føler deg umiddelbart som en del av familien.
I landsbyene kan du oppleve at fremmede tilbyr deg både losji og middag uten å nøle. Jeg bodde en natt hos en bondefamilie i nærheten av Hama etter at bilen min fikk motorstopp. Jeg ble invitert til et måltid med lam, ris og yoghurt, og satt rundt bålet sammen med tre generasjoner som delte historier på arabisk, med et smil og håndbevegelser som fylte ut der ordene ikke strakk til.
Høytider og feiringer – tradisjoner med sjel
De viktigste religiøse og kulturelle høytidene i Syria er preget av både islamske og kristne tradisjoner. De to mest sentrale islamske høytidene er Eid al-Fitr og Eid al-Adha.
Eid al-Fitr, som markerer slutten på fastemåneden Ramadan, er en tid for familie, mat og veldedighet. Folk kler seg i nye klær, besøker slektninger og deler søtsaker som maamoul – smørkjeks fylt med dadler, nøtter eller pistasj. Jeg husker hvordan gatene i Damaskus var fylt med barn som løp mellom husene med små poser godteri, og hvordan man nærmest måtte snike seg forbi bord fulle av søtsaker uten å bli overveldet av luktene.
Eid al-Adha, offerfesten, handler om å dele – både symbolsk og bokstavelig. Det er vanlig at familier slakter et dyr, ofte et lam, og deler kjøttet med de som trenger det. Det er en høytid fylt med takknemlighet, refleksjon og samhold.
I kristne samfunn, særlig i byer som Maaloula og Sadad, feires jul og påske med egne ritualer. Mange av disse feiringene kombinerer eldgamle arameiske og bysantinske tradisjoner med moderne elementer, og kirker fylles til randen under påskemessen. Det er noe helt spesielt med å høre arameisk – Jesu språk – messes i de smale steinkirkene.
Bryllup – fest og fellesskap
Et syrisk bryllup er ikke bare en feiring av kjærlighet, men også en markering av familiebånd, sosial status og tradisjon. Feiringen kan vare i flere dager og begynner ofte med henna-natten, der bruden og hennes nærmeste kvinnelige slektninger og venninner samles. Det spilles musikk, danses og hendene dekoreres med henna.
Selve bryllupsdagen starter gjerne med zaffe – en høytidelig prosesjon med trommer, sang og dans, hvor brudgommen eskorteres til bruden. Det er en opplevelse som ikke kan beskrives med ord – du må nesten kjenne bassen fra trommene i brystet og se det brede smilet til bruden for å forstå hvor sterkt det hele føles.
Under bryllupsmiddagen serveres store mengder mat, ofte inkludert retter som mansaf (lam med ris og yoghurt) eller kabsa, sammen med ulike meze-retter. Dans, særlig dabke – en energisk folkedans – setter prikken over i’en og involverer ofte hele selskapslokalet i en felles rytme.
Tradisjonell klesdrakt og hverdagsliv
Selv om moderne klær er vanlig i byene, ser man fortsatt tradisjonelle klesdrakter i landsbyer og under høytider. Kvinner kan bære lange kjoler kalt thobe, ofte dekorert med broderier, og hodeplagg som hijab eller abayat brukes både av religiøse og kulturelle grunner.
Menn bærer i noen tilfeller fortsatt dishdasha (en lang kjortel) og keffiyeh – det karakteristiske hodeplagget, særlig i ørkenområdene og i eldre generasjoner. Jeg fikk selv prøve en slik kledning i Palmyra en gang, og det var overraskende praktisk i det varme og støvete klimaet.
Språk og høflighetsformer
Det arabiske språket i Syria er preget av dialektvarianter, men generelt er det viktig å vise respekt gjennom språkbruk. Høflighetsfraser er mange og brukes flittig. Uttrykk som «yatik al afiye» (måtte du få helse og styrke) og «allah ysalmak» (må Gud bevare deg) brukes daglig. Det er nesten poetisk, og selv små samtaler føles høytidelige og varme.
Når man hilser, er det vanlig å håndhilse og gjerne kysse på begge kinn – dette avhenger av kjønn, relasjon og sted. Som utlending er det lurt å la den andre ta initiativ til fysisk kontakt.
Matkultur – en smak av Syria
Mat er selve navet i mange syriske tradisjoner. Rettene er preget av ferske grønnsaker, krydder, olivenolje, og selvfølgelig brød – khubz er nesten alltid på bordet. Det er vanlig å spise i fellesskap, og å dele fra store fat. Å takke for maten med et «sahtein» (bokstavelig: to helser) er vanlig og viser takknemlighet.
Noen av de mest tradisjonelle rettene inkluderer:
- Kibbeh: En slags kjøttboller laget av bulgur og kjøttdeig, ofte fylt og fritert.
- Fatteh: En varm rett med yoghurt, kikerter og brød.
- Warak enab: Vinblader fylt med ris og krydder – en av mine personlige favoritter.
- Baklava og kanafeh: Søte desserter med nøtter og ost, dynket i sukkersirup.
Høflighet og sosial etikette
I syrisk kultur er respekt for eldre og autoritetspersoner svært viktig. Man reiser seg når en eldre person kommer inn i rommet, og man unngår å motsi noen direkte – i stedet bruker man omsvøpte uttrykk for å vise uenighet.
Det er også viktig å vite at man ikke peker med føttene, og man bør ikke vise fotsålene når man sitter. Å motta eller gi noe med venstre hånd kan også oppfattes som uhøflig – bruk alltid høyre, eller begge.
Jeg har lært mye om tålmodighet og høflighet i Syria – det er en sosial kunstform, og det handler ikke bare om manerer, men om å vise at man verdsetter de rundt seg.
Å forstå og respektere de lokale tradisjonene i Syria åpner dører. Det gir deg ikke bare bedre kontakt med menneskene du møter – det lar deg oppleve landet på en langt mer ekte og meningsfull måte. Det er i disse møtene, over et glass te, under en stjerneklar himmel, eller i lyden av dabke-trommer, at Syria virkelig kommer til liv.
